Audhild Gregoriusdotter Rotevatn har skrevet dette essayet. Teksten er 
	tidligere publisert i spalta «Damenes» i Vårt Land.
		Det skal ikkje meir til enn eit lite snøfall før byfolket er 
		ute på glattisen
		– 
		Hjelp! 
		Ei eldre dame med rullator står midt i svingen nedanfor der vi bur. Knea 
		klaprar mot kvarandre, som ein nyfødd kalv står ho der, ho kjem ingen 
		veg, verken att eller fram, beina skjelv, skjøret blafrar, og underlaget 
		er såpe. Eg hjelper den gamle over gata og seier at ho ikkje må gå ut på 
		slikt føre, men kva skal ein stakkar gjere når kaffiboksen er tom og 
		kommunen ikkje akkurat renn ned dørene?
		
		Langs gata stikk bakenden på bilane ut, det er uråd å få til ei 
		anstendig parkering, sinte menn med raude ansikt rusar bilane og blå 
		fingrar skrapar is. Nede på hovudvegen ligg det tre bilar i grøfta. Eg 
		går midt i vegen med barnevogna, drosjesjåførane hyttar med neven og 
		bussen tutar, det er kaos, det er Oslo, det er vinterlandet, johoo, vi 
		som er fødde med ski på beina!
		
		Det er det same kvar einaste gong. Meteorologane har vifta med pinnen, 
		kika åtvarande på oss frå fjernsynet og sagt at det kjem. Vi lærer 
		aldri. Kvar einaste gong står hovudstadsinnbyggjarane der og spinn og 
		måkar, måkar og spinn, klagar og jamrar og hufsar og vassar, kva er 
		dette, kva kan det vere, dette kvite teppet som kjem frå himmelen, 
		hjelpeogtrøste, slik var det ikkje eingong i nittenfemtito! 
Det er 
		utruleg fascinerande å sjå kor overraska nordmenn kan verte av at nedbør 
		faktisk kan falle som anna enn regn. Enkelte kunne ikkje ha vore meir 
		overraska om dei hadde drege vekk gardinene og landet hadde vorte dekt 
		av marsipan. Og nyheitssendingane vert fylt av kaos, tilgje oss, alle de 
		nesten fire millionar nordmenn som ikkje bur i Oslo, men de berre må sjå 
		på kor hjelpelause vi er, i sending etter sending, same maset år etter 
		år. Det er verken vett i panna eller stål i bein og armar. Snøen burde 
		halde seg i Skomakargata eller i det minste på Svalbard!
		
		Eg må berre vedgå det; eg nyt det. Eg synest det er urkomisk. Det minner 
		meg om den britiske ballettlærarinna mi som ikkje møtte opp til 
		undervisning fordi det hadde kome sju centimeter snø. Ho rekna med at 
		alt var avlyst. At bussane ikkje gjekk. At skuleungane sat heime. At 
		butikken var stengd. Ho hadde endåtil opna naud-hermetikken ho hadde med 
		seg frå Storbritannia, i tilfelle ho vart innesnødd. No har det jammen 
		vorte slik blant nordmenn også! Her har kreative sjeler ei god muligheit 
		for å tene store pengar. Naudrasjonar som kan lagrast i tilfelle 
		snøfnugg. Eller kva med ”vi børstar av bilen din”-service? Her kunne 
		kjekke handymenn reist rundt og måka, varma opp bilkupear og skrapa 
		frontruter klokka sju om morgonen. For no har det vorte eit ork og eit 
		slit og ein unntakstilstand.
		
		– Kva er det du gliser slik for, bjeffa naboen, då eg kom litt svett,
		trillande med handleposar på slep. Han lurer på om det ikkje er tungt. – 
		Jau, må eg medgå, det er tungt, men vi treng då trimmen, smiler eg, han 
		synest eg er ein sadist. Byen er kvit og vakker og ungane hyler av fryd. 
		Eg lagar ein engel i snøen i parken medan forbipasserande ser olmt på 
		meg og lurer på om det er ironisk meint, eller om eg kanskje er ein slik 
		kunstnar som gjer slikt berre for å sjå på reaksjonane.
		
		Vintergleda finn eg i skiløypa. Ikkje av siklande nordmenn i kjekke 
		trikotar med pulsklokke, men av eit par utlendingar på tydeleg lånte 
		ski. Kjærastparet i altfor store grilldressar og polvottar har raude 
		kinn og skrattar medan dei stavrar seg avgarde, som små born som tek 
		sine fyrste, vaklande skritt. – Før beina, ikkje tramp, seier guten, 
		jenta sklir baklengs og veivar med armane, ein trikot-tass kjem susande 
		og sender eit irritert blikk mot desse sinkene som sperrar sporet, dei 
		ensar han ikkje, dei er i si eiga verd, dei har ikkje eingong sett meg 
		som smugkikar frå den blå swixen, det er vinterglede, den aller første 
		turen med ski, det er magisk og det skjer i Oslo, i løypene, i 
		vintrelandet.
		
		Eg pakkkar inn jenta mi på åtte månader og set kursen mot lavande tre. I 
		det ho ser pulken, set ho i eit kvin og viftar med armane, no er det tur, 
		vi skal suse avgarde. Så får dei andre jamre seg alt dei vil. For vi må 
		nyte det. Den vakraste vinteren i manns minne. Her. No.