Under nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet
skrev Welhaven og Wergeland svulstige dikt med naturen som motiv.
Diktene deres hadde som hensikt å fremheve ”det norske”, ”det ekte” og
”det gode”, og bondekulturen var inspirasjonskilden.
I overgangen mellom 1800-tallet og 1900-tallet kom
blant annet Sigbjørn Obstfelder på banen med dikt som gjenspeilte
fremmedfølelse og uro. Samfunnet hadde gått fra å være et bondesamfunn
med optimisme og felles verdier til et industrisamfunn hvor nye maskiner
erstattet menneskene. Bondesamfunnet ble industrialisert, og menneskene
ble fremmedgjort. Dette var lyrikerne opptatt av.
1. og 2. verdenskrig førte til et sterkere politisk
engasjement hos folk flest, noe som også viser seg i lyrikken fra første
halvdel av 1900-tallet. Les mer
her.
Etter 1950 er det svært vanskelig å si noe generelt om
lyrikkens form og innhold.
